PDRN og polynukleotider – virker det egentlig?
Og hva er greia med «laksesperm»?
Det er nesten umulig å være interessert i estetisk medisin akkurat nå uten å ha hørt om polynukleotider, PDRN eller den litt mer tabloide varianten: laksesperm i ansiktet.
Behandlingen har eksplodert i popularitet, og på sosiale medier blir det fort presentert som om vi har funnet en slags magisk ingrediens som kan reparere, fornye og forynge huden.
Men som sykepleier og behandler synes jeg det er viktig å stoppe litt opp.
For hva vet vi egentlig om denne behandlingen?
Og kanskje enda viktigere:
Hvor godt dokumentert er det vi lover kundene våre?
Jeg er ikke negativ til polynukleotider. Tvert imot synes jeg feltet er interessant. Men jeg er også litt “allergisk” mot estetiske behandlinger som plutselig får et nærmest mirakuløst rykte før forskningen har rukket å ta dem igjen.
Så, la oss se litt nærmere på hva vi faktisk vet.
Først: Hva er egentlig PDRN og polynukleotider?
PDRN står for polydeoxyribonucleotide, mens PN står for polynucleotide.
Begge er DNA-baserte materialer, men de er ikke helt det samme. De skiller seg blant annet i størrelsen på DNA-fragmentene og hvordan de antas å virke biologisk.
Og ja – her kommer laksesperm-begrepet.
PDRN kan fremstilles fra DNA hentet fra sperm fra blant annet laks eller regnbueørret. Materialet gjennomgår deretter rensing og prosessering slik at det ferdige produktet består av rensede DNA-fragmenter.
Så nei:
Det er ikke laksesperm som sådan som sprøytes inn i huden.
Det er renset DNA-materiale som har blitt bearbeidet til et medisinsk/estetisk produkt.
Men «laksesperm» er likevel et begrep folk faktisk søker etter, så jeg synes det er helt fair å snakke om det (så lenge vi forklarer hva det faktisk betyr)
Hva skal PDRN og polynukleotider gjøre?
Her begynner det å bli interessant.
PDRN har vært brukt innen medisinske sammenhenger lenge før den siste estetiske hypen. Det finnes blant annet forskning på sårtilheling og vevsreparasjon, og det finnes biologiske mekanismer som kan forklare hvorfor PDRN kan ha effekter på blant annet inflammasjon, celleaktivitet og vevsreparasjon. I estetisk medisin er den utviklet i og har vært brukt i Sør-Korea i mange år. Studiene innen estetisk medisin stammer også derfra.
Innen estetisk medisin undersøkes særlig effekter som:
forbedret hudtekstur
økt elastisitet
reduksjon av enkelte fine linjer
forbedret hydrering
hudfornyelse og vevsremodellering
Og her finnes det faktisk positive signaler i forskningen.
En systematisk oversikt publisert i 2025 fant lovende resultater for polynukleotider når det gjelder blant annet rynker, hudtekstur og elastisitet. Men forskerne understreket samtidig at studiene som finnes er få og i hovedsak av lav til moderat kvalitet.
Det er en ganske viktig nyanse.
Lovende er ikke det samme som bevist.
Så virker det?
Det ærlige svaret er:
Det ser lovende ut, men vi trenger bedre forskning.
Og dette er egentlig den delen jeg synes er mest interessant.
For det er lett å finne studier som viser positive resultater. Det er også lett å finne klinikker og produsenter som bruker disse resultatene til å lage ganske bastante påstander.
Men når man ser på forskningen samlet, er bildet mer nyansert.
En nyere systematisk gjennomgang av randomiserte kliniske studier fant bare sju studier med totalt 183 deltakere som oppfylte kriteriene. Resultatene var lovende, men forskerne peker også på begrensninger som små studiepopulasjoner, forskjellige produkter og behandlingsprotokoller og behov for større og bedre kontrollerte studier.
Det betyr ikke at behandlingen ikke virker.
Det betyr at vi bør være forsiktige med å påstå hvor godt, hvor mye og for hvem den virker.
PDRN og polynukleotider er heller ikke én behandling
Dette er også viktig.
Når noen sier «polynukleotider», kan det høres ut som om alle behandlingene er det samme.
Det er de ikke nødvendigvis.
Det finnes ulike produkter, ulike formuleringer, forskjellige konsentrasjoner, forskjellige injeksjonsteknikker og forskjellige behandlingsprotokoller.
Dermed kan man heller ikke automatisk ta resultatene fra én studie på ett produkt og konkludere med at alle polynukleotidbehandlinger gir det samme resultatet.
Det er en av grunnene til at jeg synes vi skal være litt forsiktige når nye behandlinger markedsføres med lange lister over fantastiske effekter.
Men hva med hudforbedring?
Her synes jeg polynukleotider er interessante.
Forskningen peker mot mulig forbedring av blant annet hudtekstur, elastisitet og rynker, og det finnes en biologisk plausibilitet for at DNA-baserte polymerer kan påvirke vevsremodellering og reparasjonsprosesser.
Men jeg ville personlig ikke omtalt det som en «mirakelbehandling» eller en behandling som «bygger opp huden» på en måte som får det til å høres ut som en dokumentert revolusjon.
Det er et felt i utvikling.
Og det synes jeg egentlig er mye mer spennende.
Hvorfor tilbyr jeg ikke polynukleotider?
Dette er kanskje det mest naturlige spørsmålet etter å ha lest alt dette.
Jeg synes faktisk polynukleotider er interessante. Det finnes biologiske mekanismer som gir mening, og forskningen så langt viser resultater som gjør at jeg absolutt synes feltet er verdt å følge med på.
Men jeg har en ganske konservativ holdning til nye injeksjonsbehandlinger.
Når vi behandler mennesker, synes jeg ikke det er nok at en behandling er ny, spennende og har lovende resultater i mindre studier. Jeg vil også vite mer om sikkerheten over tid.
For selv om en behandling ser lovende ut i utgangspunktet, kan det ta flere år før vi får et ordentlig bilde av hvordan ulike produkter oppfører seg i større pasientgrupper, hvilke komplikasjoner som kan oppstå, hvor ofte de forekommer og hvordan eventuelle komplikasjoner håndteres.
Det betyr ikke at jeg mener at polynukleotider er farlige.
Det betyr at jeg ikke ønsker å være først ute bare for å være først ute.
Jeg har ingen problemer med å vente.
Jeg vil heller se at det kommer mer forskning, større studier og mer erfaring fra klinisk bruk før jeg eventuelt bestemmer meg for å tilby en ny injeksjonsbehandling til mine egne kunder.
Så foreløpig er konklusjonen min:
Jeg synes polynukleotider er spennende. Jeg følger forskningen. Men jeg venter.
Det kan godt hende at jeg om noen år sitter her og sier:
«Dette var faktisk så bra som vi håpet.»
Men jeg synes det er helt greit å vente til vi vet mer før jeg begynner å behandle.
For meg er ikke målet å tilby kundene mine det nyeste.
Målet er å tilby behandlinger jeg selv har tillit til, både når det gjelder resultat, dokumentasjon og sikkerhet, men også fordi jeg sitter i en liten klinikk i Bodø hvor det er langt til Sør-Korea dersom det skulle oppstå bivirkninger.
Nytt er ikke nødvendigvis bedre. Og når det handler om injeksjoner, har jeg ingen hast med å finne ut av det.